For et par år siden så sa legen till meg at hun mente at jeg kanskje skulle søke uføre, om en ikke 100% så iallafall 50-70%. Hun sa så lenge det ikke finnes noen behandling så er sansynligheten for at jeg ska bli frisk minimal siden jeg allerede hadde vært syk så lenge.
Dette var utroligt vanskeligt å høre, å jeg brukte nesten et år på å bli vant til tanken på at dette kanskje var den beste løsningen.
Det har nå gått over to år siden legen tok opp dette, å nå i vår bestemte jeg meg for at jeg var klar for å begynne prossesen.
Etter å ha vært på to arbeids avklaringer de siste årene var resultatet at når jeg jobbet 4 timer i uka så var det de eneste jeg orket, resten av uka pendlet jeg mellom sengen og sofan.
Daglige gjøremål som ordne mat,vaske å handle var nesten ikke eksisterende, å det funker jo svært dårligt når man bor alene..
Nå har det seg sånn at det å søke uføre er en lang prosses, å man ska jo helst ha med seg sin saksbehandler på laget også. Men det har ikke jeg, for som hun sier " Jeg håper jo fortsatt at du ska bli frisk,å det må jeg jo få lov til" "Jeg vil jo ikke at vi ska gi opp" "Du er jo bare 30 år å har hele livet forran deg" Disse komentarene fikk meg til å tenke litt.
Gir man virkelig opp om man velger å søke ufør??
Det tror jeg faktis ikke, på en måte slutter man å leve i en fantasi å ser hvordan virkligheten er akkurat nå som foreksempel Ja jeg er nå syk å har i det siste ikke vist noen tegn til forbedring, Nei per idag finnes det ingen behandling, å til sist er det ikke noe jeg er bundet til for resten av livet (kommer en behandling som gjør meg frisk så er det bare å gå ut i jobb igjen)
Mister man håpet for at man søker ufør?
Jeg tror ikke det heller, jeg tror ikke håpet kommer til å forsvinne. Jeg har håpet i 10år nonstop, troen på at jeg kommer bli frisk kan gå litt opp og ner men HÅPET er alltid der uansett.
Ja jeg er bare 30 år men livet med ME tar ingen hensyn til alder. Det finnes mange ME-syke barn og voksne. Så alder har ingenting med saken å gjøre..
Jeg tror vær og en må finne sin personlige grense for når man ska se på hvordan virkligheten faktis er akseptere det å leve i nuet.
Til neste gang :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar