Av og til føles det som om livet bare suser forbi mens jeg står ved siden av å bare ser på. Alle dager er like, om det er onsdag el lørdag er uvesentligt.
Å på mange måter er det jo akkurat det som skjer når man har M.E.
Uansett hvor glad, possitiv og bestemt man er på at man ska få ting til så er det allikevel sykdomen som bestemer hvordan livet mitt ska være å hva jeg ska klare det.
Selv om jeg lærer meg å planlegge ting langt i forveien, å se til å få nok hvile før jeg ska gjøre noe så finner kroppen plutselig på å bare si stop uten noe forvarsel å dermed må man avlyse planene.
Det å ikke vite va kroppen har for planer for neste uke, dag eller tom neste time kan i mange sammenheng være veldigt vanskeligt å forhålle seg til både som syk, pårørende, og venn.
Dette blir mest fra den sykes ståsted siden det er meg, jeg lever med det faste følge av M.E.
Har lest litt i boka "Du ser jo så godt ut" den handler om å hvordan det er å leve med en usynlig kronisk sykdom.
Det sto en settning som satte seg, noe som mange som har kroniskesykdomer føler "Jeg vil bare være vanlig" Den settningen sier veldig mye. Når man er syk er det eneste man ønker å bli frisk så man kan få ha et helt allminligt liv å ikke bare ekistere å være tilskuer i sitt eget liv.
Til neste gang :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar