Sjefen gav meg telefon nr til legesentret å fortalte at jeg måtte ringe på mandagen for å få sykemelding. Jeg hadde fått brev i posten et par uker tidligere om at det dessverre var lege mangel i kommunen men at jeg skulle få fastlege så fort som muligt, så det å få en legetime var ikke barebare men det gikk til slutt.
Etter å ha vært hos forskjellige leger en gang i uka i ca 5 uker fikk jeg vite at min diagnose var Kyssesyken, en sykdom jeg aldrig hadde hørt om å viste ikke hva det ville si å ha den heller.
Fredag den 26september 2003 er den dagen da mitt liv ble forandra, selv om jeg ble syk flere uker før å det tok mange uker før jeg fikk Kyssesyken som diagnose så var denne dagen startskudde på hva som skulle vise seg å bli en lang å vanskelig kamp mot kroppen å meg selv.
Det brennende ønske om å få det vanlige A4 livet, ble byttet ut med legebesøk og sykemeldinger.
Jeg jobbet litt i perioder å i ulike stillings prosenter de tre kommende årene,jeg presset meg selv for dette skulle jeg jo klare.
Følelsne pendlet raskt mellom håp og fortvilelse, en dag klarte jeg jobbe neste så kom jeg meg ikke til postkassa engang.
I 2005 hadde jeg fått nok da gikk jeg til legen å sa "det er noe galt med meg kan du finne ut hva"
Jeg visste om en i nabolaget som hadde ME å det var bekjente som hadde spurt meg om det ikke var det jeg hadde men jeg syns egentlig bare det hørtes ut som en ufattlig dårlig spøk. Men når legen sa at hun ville utrede meg for ME, var det som en stein som fallt fra skuldrene hun trodde på meg selv om prøvene sa at allt var greit.
Januar 2008 fikk jeg den endelige diagnosen av specialisten Dr Brubakk på Ullevål universitets sykehus i oslo, det var en dag av lettelse,uvisshet og samtidigt en stor sorg.
I sommer var det 10 år siden jeg var ferdig på videregående 10 år siden jeg flyttet fra mamma i Sverige for å starte mitt eget liv i Norge å 10 år siden jeg fikk en sykdom som skulle forandre mitt liv og dess vei.
Jeg kommer aldrig å miste håpet på at dem en dag kommer finne en kur så jeg og mange med meg får bli friske. Men av og til er det vanskeligt å hålle hodet høyt når man ser hvor mye av livet man går/ har gått glipp av.
Jeg ble 30 år nå i september å har tilbrakt mine 10 år som ungvoksen hjemme på sofan, livet står bom fast mens verden utenfor bare suser forbi, jeg er rett å slett tilskuer i mitt eget liv.
Kontrastene med M.E er enorme men forskjellen mellom glede og sorg, håp og fortvilelse er så liten.
Ble litt langt men dette er litt av min historie!
Til neste gang :)
 |
| Vær med å støtt forskningen du også!! Funker både i in og utland. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar