Det er ikke alltid like lett å vise neste kjærlighet, å være glad å takknemlig for at man bor i norge å har det "så" bra. Spesielt i kontakt med helsevesen å myndigheter kan dette by på utfordringer.
Jeg har vært veldi previligert som har en toppen lege her i kommunen der jeg bor, som lytter til mine behov å finner løsninger sammen med meg.
Dette er noe mange med kronisk sykdom savner, det å ikke bli trodd el "forstått" gjør en veldi ont,en "frisk" person uten samma plager/smerter kan umulig skjønne hvordan det er å være syk en lengre periode (men selfølgelig kan man ha medfølelse for den syke)
Jeg har flere ganger fått høre fra voksne at jeg er heldig som får gå hjemme å ikke ha noen forpliktelser... Dette sårer veldi, for det finns ikke noe annet en hellre vill en å bli frisk å ha en jobb/skole å gå til vær dag,slippe utgifter for mediciner og legebesøk,og skjekke alle lover og regler de forskjellige kontorene har for at man ska få den hjelp man trenger og har krav på.
NAV(försäkringskassan) ja va ska man si om dem, jeg har vel egentli ikke hatt noe problemer med dem heller foruten at dem hadde litt vanskeligt å finne ut av vem som var min saksbehandler de første årene og dem skjønnte ikke heller spørsmålene på sine egne ansøknings papirer jeg måtte fylle ut.. Men fra nå i høst har jeg fått en ny saksbehandler som er veldi hyggelig å hører etter va både jeg og legen mener, vi fikk tom gjort en handlings plan sammen på sist møte ikke dårligt bare det ;)
Til uka ska jeg prøve meg på å "jobbe" frivilligt et noen timer for å se hvor mye kroppen har kapasitet til, dette er noe jeg gleder meg til!
Til neste gang ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar