Ikke for å ødelegge noen koselige minner men jeg har funnet ut at på en måte så kan man sammenligne NAV med denne leken for oss som har en kronisk sykdom.
For å forstå hvordan jeg tenker så må du vite hvordan leken går til (du kan klikke på linken her over for en beskrivelse) men la meg nå forklare..
- Tenk deg at nav er musikken som spilles - Det er dem som bestemer allt, om du ska sitte eller stå, hvor lenge du ska kjempe å hvor mange kamper du må ta.
- Vi som er syk er dem som går runt og runt stolene - Vi trøttes ut med å måtte gå runt å runt, av og til stopper musikken å vi må kjempe en kamp(om en stol) før vi evt får en liten pust i bakken så starter musikken igjen.
- Stolene er et bilde på kampen vi må kjempe - Vi må stadigt kjempe en kamp mot systemet for å bli trodd,møte respekt å bli akseptert.
- Gulvet er et bilde på hvordan ting blir når kampen er over - Her har du to alternativ. Alt1: Nav bruker sin makt å nekter å tro på deg,leger og spesialister,du ska ut i jobb til hvilken pris som helst. Alt 2 Du får medhåll, Nav velger å tro på deg,leger og spesialister. Men du er fortsatt på gulvet for det er jo dessverre sånn at selv om du kanskje er så heldig at Nav velger å tro på deg, så ser fortsatt samfundet ner på deg. Du blir ikke lengre sett på som en tilgang men som en byrde.
Min stol stollek er ganske dyster uten noen som helst vinnere, men jeg syns også det er et ganske riktigt bilde av hvordan denne verden fungerer, dessverre.
Man kan ikke annet en å håpe at ettervært så kan også denne "leken" få en HAPPY ENDING!!
Dette er vel en sang og kjærlighets sorg, men jeg ser på det som min sang til livet "It`s not like we`re dead, was it something i did.." Happy ending?!?
Til neste gang :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar