Når jeg endeli sovnet i natt hadde jeg bare prøvd å sove i to timer noe som ikke er så veldi lenge sånn som det er idag.
Men når man over tid går å sliter me smerter, problemer me å sove og hålle maska for folk sliter det på både humør,tålmodighet og psyke, man får følelsen av at man sakte men sikkert blir gal
Man prøver å tenke possetivt; jeg blir frisk,jeg lever,jeg legger planer for fremtiden men så kommer virkliheten ikapp ja jeg kan bli frisk men det kan ta veldi mange år, jeg lever nej live har stoppet opp jeg eksisterer, planer ja men når i allverden ska dem bli virkelige?
Dagene tilbringes som oftest på sofan ladde opp til ting jeg vil gjøre akkurat nå ladder jeg opp for et 40års lag til helga som jeg gleder meg til;=)
Ska ta min medicin nå og prøve å sove
til neste gang;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar